Ida Marie|Meg igjen

Dette har vært tidenes dritthelg. Jeg er NESTEN glad for at det er uke igjen...Men egentlig ikke heller. På fredag startet utforbakken, så pent overdrevet.
Lørdag formiddag kjørte han skinna meg hjem. I et anfall av surhet over hans likegyldighet(det han gjorde to ganger fredag kveld) fikk han ikke hadenuss. Jeg sa det høyt "DU får IKKE". Før dette med hadenusset ble jeg med et litt bekymret, for han virket sånn ca like sur og avvisende som meg. Så jeg spurte om noe var galt, eller om han eventuelt var litt morgengretten? Ingenting var galt, og han var ihvertfall ikke morgengretten. Jeg slo meg til ro med at jeg hadde truffet et morgengrettent punkt, og tenkte ikke noe mer over det.

Litt utover formiddagen sendte jeg ham en melding "Kan du ringe meg når du er ferdig med det du driver med? Eller si ifra, så kan jeg ringe deg" Jeg fikk selvfølgelig ikke svar så jeg sendte en melding til "Du kan ihvertfall svare", og da fikk jeg svar "K. Sorry, ringer deg senere...". Blir så irritert av at han syns K kvalifiserer til et svar. Det kvalifiserer ikke en gang til OK. Føler meg ikke teit av å be ham svare heller, tror det sier litt om hvor lite jeg bryr meg.
Timene gikk, og han ringte ikke... Klokka ble seks...Klokka ble sju, og jeg dro på jentemiddag...Klokka ble åtte... Klokka ble ni, ti... Så sendte jeg en melding som var litt blid. Fikk svar "Ser på fotballkamp. Snakkes senere dah" Dah? Haha. Veldig hyggelig svar...Neeeeiii....

Klokka tolv dro deler av jentemiddagen ut, deler dro hjem og deler skulle møte gammel flamme. Da hadde jeg vel skrevet sms nr fem til han skinna, og det var tydeligvis ikke nok. For jeg fikk faen ikke svar. (Grunnen til at jeg ikke ringte var et sinnsykt lydnivå på jentemiddag, og etterhvert en angst for at han ikke ville snakke med meg, noe som i grunn stemte siden han ikke svarte) Promillen min ble feid bort, og jeg begynte å lure på om han ikke hadde batteri på mob, eller var usannsynlig full. Hvis han ble usannsynlig full så ble jeg litt redd, for han passer i grunnen veldig bra sammen med drita, passe stumme, halvanoretiske, oversminka jenter som liker å dra ut på samme steder som ham.
Jeg ble nødt til å ta kvelden tidlig, og ruslet deprimert/irritert ut av utestedet. Utenfor stod et velkjent blondt hode med VINDJAKKE på. Elskede Natalie var edru og har de beste klemmene ever. Har aldri vært så glad for å se en vindjakke før, og hun kjørte meg hjem.

Natt til søndag bråvåknet jeg flere ganger for å sjekke mobilen, og det var ingen sms, og ingen anrop. Sendte den skinna en sms med en gang jeg våknet, tanken på å ringe var fremdeles for skummel. Angsten for at han hadde blitt med noen hjem, eller tatt med noen hjem begynte å bli ganske sterk. Sendte enda en sms, uten svar selvfølgelig. Så ringte jeg en kompis som hadde vært ute med han skinna, og han kunne ikke bidra til å løse opp trådene. Nå bor den skinna og kompisen ca 200 meter unna hverandre, og at de ikke hadde tatt taxi hjem sammen fra byen, det måtte jeg bare prøve å glemme. Tidligere på dagen hadde de riktignok spist fyllemat sånn hundre meter unna mitt hjem, til tross for at det tar dem ca et kvarter å kjøre dit. Hvorfor ikke ta en telefon for å høre om jeg ville joine...?

Klokka fem ringte jeg den skinna. Med puls på mye mer enn det som er godt for hjertet(Eller noe sånt), og så tok han ikke telefonen! Jeg har ikke ord. Så, endelig prøvde han å ringe, mens jeg spiste middag. Så jeg sendte ham en sms for n`te gang, og skrev at jeg spiste middag, men skulle ringe ham opp igjen etterpå. Han svarte at han skulle i dusjen, og at han ringte meg etter det.
Det tok ikke mindre enn to timer ca for ham å ringe opp, i mellomtiden hoppet jeg i taket hver gang jeg fikk en sms.
Snakket til slutt med ham. Han var veldig lei seg for dårlig oppførsel i helga... Det var tankeløst. Blablabla. Ja, det var det faktisk! Samtalen var relativt harmonisk, og det var deilig å bli ferdig med det. Vi fant ut at vi var kjempeglad i hverandre, han ville at vi skulle være venner(jeg sa at vi kunne være venner, men ikke møtes før om leeenge, ikke snakk om å få i pose og sekk her hvis han ville ha en pulevenn. Men jeg aner ikke om det var det han mente, selv om jeg har en anelse på grunn av erfaring...), og så litt mer blabla. Og så begynte jeg omtrent å grine, vet ikke hvorfor, men var vel letta og lei meg. Og så sa vi hade.

Sivilstatus: FRI OG FRANK...

Det gjør sjelden saker lettere hvis den ene personen ikke føler det samme som den andre. I dette tilfellet føler vi omtrent det samme. Og det kan være cirka like dumt... For jeg fikk en melding igår morges fra den skinna. Kort oppsummert så tenkte han masse på meg, han var usikker på om det var riktig å ikke holde på lenger, og han lurte på hvordan jeg hadde det. Litt sms fram og tilbake så svarte jeg kort oppsummert at jeg også tenkte mye på ham, men at avgjørelsen var riktig, det var bare naturlig å ha det kjipt en periode, men at jeg savnet ham. Igjen kort oppsummert så svarte han at han savnet meg ganske mye, og han trodde han kom til å angre på at vi ikke holdt på lenger... Det blir plutselig enda vanskeligere hvis man savner en person, når man blir savnet tilbake. Savnet har en lei tendens til å overskygge det faktum at selv om man savner en person, og den personen (den skinna) savner tilbake, så trenger man absolutt ikke å passe sammen AT ALL, eller være noe bra for hverandre.
Det er så fette kjipt og slitsomt å savne noen! Med en gang man ikke har selskap av venner, familie, medstudenter eller kollegaer så lager savnet av den skinna svart hull i magen.

Nå har jeg vel tømt ut sånn cirka hele helga for deg Linnea, og det har jeg gjort en gang før allerede, men du trenger jo ikke å lese faktisk. Bare digg å tømme det ut, til tross for hvor patetiske beskrivelsen min av de enkelte sms-ene kan virke. (Og ER)
Bye bye blogg, HELLO skoleoppgave!